Hva er muggsopp?
Mugg er mikroskopiske sopp, oftest med trådliknende vekst. Disse trådene kalles hyfer. Hyfene danner kolonier som varierer i størrelse fra mikroskopiske til godt synlige “flekker” på underlaget. Formeringen kan være ukjønnet og/eller kjønnet. Muggsopp har et fascinerende mangfold så vel mikroskopisk som makroskopisk. De fleste muggsopp er strikt aerobe, noe som betyr at de må ha oksygen for å vokse. Det finnes likevel sopp som kan vokse ved lave oksygen og høye karbondioksidkonsentrasjoner. Temperaturintervallet for muggvekst er bredt. Optimumstemperaturen er rundt 25°C, men selv ved så lave temperaturer som -7 til 5°C kan flere arter vokse godt. Dette gjelder f.eks. arter i slektene Fusarium og Penicillium. Det finnes også muggsopparter som kan vokse ved 58 °C. De fleste arter er likevel følsomme for varme, og både vegetative celler (hyfer) og sporer drepes vanligvis ved pasteurisering. En del arter tåler imidlertid høyere temperatur og noen typer sporer kan tåle temperaturer rundt 85°C i flere minutter. I de senere år er det dessuten vist at også enkelte vegetative celler, såkalte termotolerante hyfer, i visse tilfeller kan tåle varme godt.
Mykotoksiner og toksikogene muggsopp
Muggsopp kan generelt produsere et høyt antall sekundære metabolitter (forbindelser) som et resultat av normalt stoffskifte. De kalles sekundære fordi de ikke hører med til de forbindelsene soppen danner for oppbygging, vekst og energiomsetning, men dannes på et «sidespor» av hovedstoffskiftet. Sekundære metabolitter er sannsynligvis alle av økologisk betydning som kjemiske signaler i kommunikasjonen mellom muggsopparter. Vi skiller mellom ‘ekte’ mykotoksiner og andre giftige metabolitter. Mykotoksiner er definert som sekundære metabolitter som i lave konsentrasjoner er giftige for virveldyr når de tilføres via en naturlig rute, det vil si at de enten spises, inhaleres eller suges opp gjennom huden.
Aspergillus ustus er en vanlig muggart i norsk drikkevann
I en stor studie av muggsopp i norsk drikkevann som ble gjennomført ved Veterinærinstituttet tydet resultatene på at muggsopp ikke bare transporteres via drikkevannledningsnettet, men også at enkelte sopparter har evnen til å oppformere seg i ledningsnett og rørsystem. Flere muggarter har evne til å etablere seg i ledningsnettet, særlig på steder med lav sirkulasjon eller stagnasjon. Biofilm kan også dannes i interne ledningsnett i bygninger, også i dusjhoder, kraner og andre vanninstallasjoner. Slik biofilm vil da kunne fungere som kilde for mugg i vannet, og biter av biofilm kan løsne og medføre at muggnivået i vannet øker. Fordi mange muggarter potensielt kan forårsake sykdom hos mennesker og dyr, vil forhøyede nivåer av problemarter være uheldig, og kan i verste fall representere en helserisiko for særlig utsatte grupper. Kunnskapen om muggsopp i biofilm er svært begrenset, både med tanke på forekomst, betydning og behandling. Økt kunnskap er ønskelig, ikke minst om sameksistens av bakterier og muggsopp i biofilm.
Biofilmforskning 